SLETTSNOK (Coronella austriaca)
Slettsnok er vår mest sjeldne slange, den er den eneste av de norske reptilene som står på Rødlista over truete og sårbare arter. Det er en varmekjær art som lever i sørvendte og solfylte kyststrøk. Leveområdet til slettsnoken sammenfaller derfor ofte med steder der mennesker vil bo eller bygge hytte.
I tillegg er slettsnoken svært hjemmekjær og holder seg innenfor sitt lille leveområde på cirka 0,5 -1 kvadratkilometer hele livet, noe som medfører at koloniseringsevnen er dårlig. Oftest er slettsnokpopulasjonene isolert og består ofte av 10-20 voksne individer. Lokale slettsnokpopulasjoner kan derfor lett utraderes. Kun to steder i Norge kjenner vi til slettsnok populasjoner som består av opp imot 100 voksne individer. Disse stedene er under press fra tilhørende kommune og grunneiere som ønsker å bygge hus der.
Hvordan gjenkjenner du en slettsnok?
Slettsnok er en brungrå og slank slange cirka 75 cm lang. Ved første øyekast kan en slettsnok forveksles med en brun hoggorm. Mens hoggorm har en mørkere sikksakkstripe midt nedover ryggen, har slettsnok to parallelle rekker av mørke flekker/prikker nedover ryggen. Slettsnok har også en mørk flekk oppå hodet, og en mørk stripe gjennom hvert øye. Flekkmønsteret like etter hodet, og de første 10 cm ned ryggen, er unikt for hvert individ, foto kan dermed brukes for å skille individer.
Hvorfor heter den «slettsnok»?
Slettsnok har fått navnet sitt etter de glatte (slette) skjellene på ryggen. Buorm og hoggorm har begge en opphøyd «kjøl» midt på hvert ryggskjell som gjør at de kjennes mer ru å ta på. Dette er også synlig på avkastete hammer (slangeskinn), og gjør det enkelt å vite om man har funnet en slettsnokham eller ham fra en av de andre to slangeartene. Hvis det er en tynn strek midt på hvert ryggskjell, så er det ikke slettsnok.
Den gamle hammen løsner rundt overleppen, og vrenges bakover i ett stykke ved at slangen presser seg gjennom tett vegetasjon eller fjellsprekker. Alle slangehammer du finner er altså på vrangen.
Hva spiser slettsnok?
Norske slettsnok spiser mest stålorm og spissmus, men også mus, hoggorm, firfisler, og de kan ta fugle-egg og nyklekte unger. Kannibalisme kan forekomme. Slettsnok er en type kvelerslange som slynger seg tett rundt byttedyret og biter seg fast. Byttet blir oftest slukt med hodet først, og det må ikke være dødt før slukingen begynner. Slettsnok har ikke gift.
Reproduksjon: Fra parring til fødsel
Paring foregår oftest om våren i mai-juni, men høstparring kan forekomme. Når slettsnok skal pare seg, biter ofte hannslettsnoken rundt hunnens hode («paringsbitt»), men kroppene deres forblir avslappet. Det er svært sjelden at man ser slettsnok i parring, så hvis du får knipset bilde av det, så vil slettsnokforsker Beate Johansen svært gjerne få se bildet. Du kan også rapportere funn av slettsnok og legge ved bilder i www.artsobservasjoner.no
Drektighetstiden går raskere hvis det er varmt i været, og varer i 2-3 måneder. Ungene (1-14 stk) fødes vanligvis i august–september. Ungene veier 3 gram og er 20 cm lange, med oransje buk. Fargen på ryggen er grå med sort flekkmønster. Den brune kroppsfargen kommer etter ett til to år. De nyfødte ungene blir liggende samlet de første dagene etter fødselen.
I Norge føder hunnene unger annethvert år, men de kan føde hvert år hvis de finner mye mat. Når slangen er gravid bruker den hele sommeren (slutten av juni til den føder) til å varme opp kroppen sin slik at embryoene skal utvikles raskere. Den sommeren slettsnoken er gravid, ligger den å soler seg på samme plassen hele sommeren, nesten uten å spise. Året etter bruker de på å jakte og spise seg fete, så de har opplagsnæring til året etter da de igjen skal føde unger uten å spise. I årene hvor slettsnoken ikke er gravid er det sjeldent vi ser dem.
Vil du hjelpe slangeforskningen?
Alle slanger i Norge er fredet, men noen ganger kan en slange bli overkjørt av en bil. Slettsnokforsker Beate Johansen ved Naturmuseet UiA bruker hammer og døde slanger til forskning, og vil gjerne at folk samler inn til henne. Legg hver ham eller slangelik i en liten plastpose med en lapp hvor du skriver dato, funnsted, navn og kontaktinfo til finneren. Tørre hammer kan oppbevares tørt i romtemperatur, mens døde slanger må i fryser.
Ta kontakt:
E-post: beate.johansen@uia.no
Mobil: 93 21 86 53
Du kan levere funnet ditt direkte til Beate på Naturmuseet – UiA, i Kristiansand, der oppbevares det i en egen fryser.