Steinkobbe
Steinkobben (Phoca vitulina) finnes langs hele norskekysten og er vår mest tallrike kystsel. Det er den selarten med videst geografisk utbredelse, og man finner dem fra California i sør og helt opp til Svalbard i nord! De lever i kolonier som varierer i størrelse fra få individer opp til flere hundre. Voksne steinkobber kan bli omtrent 150 cm lange og veie like over 100 kg. Hannene blir litt større enn hunnene. Pelsfargen varierer fra lys grå til nesten svart, med lyse eller mørke flekker. De kan leve til de er 30-35 år gamle. Steinkobber kan ikke rotere i hoftene og gå på baklemmene, slik som sjøløvene kan. På land er de derfor ganske klossete – de må nemlig humpe rundt på magen! Til gjengjeld er de svært grasiøse under vann.
Yndlingsmaten til steinkobber er fisk, og gjerne stimfisk. Øyepål, sei, sild, lodde, tobis, småtorsk, småhyse, forskjellige flatfisk og ulike ulker er blant fiskeartene som står på menyen til de norske steinkobbene. Steinkobber har utrolig sensitive værhår, og de trenger verken syn eller hørsel for å orientere seg eller finne mat under vann. De jakter nært land og dykker derfor sjeldent dypere enn 100 meter. Steinkobbene er dermed en selart som dykker relativt grunt – det finnes nemlig selarter som kan dykke dypere enn 1500 meter! Seler er pattedyr, og de trenger derfor å puste luft slik som oss mennesker. Samtidig tilbringer de det aller meste av livet sitt i vann, og de må derfor kunne holde pusten kjempelenge. Steinkobbene, som jo dykker ganske grunt, trenger ikke å holde pusten mer enn 20-30 minutter, men det finnes selarter som kan holde pusten i nærmere 2 timer!
Steinkobber blir kjønnsmodne når de er 4-6 år gamle, og de får normalt én unge i året. I Norge fødes ungene i midten av juni. Selv om de ikke er særlig flinke til å begynne med, er steinkobbeungene svømmedyktige ganske umiddelbart etter fødselen. Noen selarter må klare seg selv etter bare noen få dager, mens andre får litt mer tid på seg. Steinkobbene er sammen med moren til de er 3-4 uker gamle. Når hunnene forlater ungene, står hannene klare til å pare seg. Steinkobbehanner synger under vann for å tiltrekke seg hunner, og hunnene velger den hannen med best sang. Etter paringstiden er det klart for hårfelling. I denne perioden ligger selene på land store deler av tiden, og sensommer og tidlig høst er derfor den beste tiden å observere steinkobber på.
Steinkobbe er blant artene som dessverre setter seg fast og dør i fiskegarn. Årlig dør i overkant av 500 steinkobber i garnfisket. Steinkobber er også utsatt for spøkelsesfiske. Spøkelsesfiske er fiskeredskaper som mistes og blir liggende igjen i havet. Selen kan sette seg fast og dø i garn som driver i sjøen. De kan også få fiskeredskaper sittende fast i eller rundt kroppen, og etter hvert vil dette føre til sår, smerter og store problemer for dyret.
Langs norskekysten er steinkobber mat for spekkhoggere, håkjerring og kystselen havert. Steinkobber er i tillegg en viktig vert i livssyklusen for fiskeparasitten kveis. Steinkobben ble i 2006 vurdert som Sårbar (VU) på den norske rødlista. Det ble gjort endringer i jaktkvotene, og i 2015 hadde bestanden tatt seg såpass opp at den kunne tas ut av rødlista. Steinkobbebestanden i Skagerrak ble sterkt redusert etter to alvorlige virusepidemier i 1988 og 2002, så det er gode nyheter at bestanden nå har tatt seg opp også her.
