BUORM (Natrix natrix)
Beskrivelse
Buormen er den største slangearten i Norge. Hunnene blir størst, både lengst og tyngst. Den lengste buormhunnen i Norge ble målt til 135 cm, men noen hevder å ha funnet enda lenger buormer. Som oftest måler de store buormhunnene rundt 105-115 cm og veier mellom 250 og 420 gram.
Hannene er oftest rundt 55-70cm lange, og veier 30-60 gram. Buorm er slanke, elegante slanger, i motsetning til hoggorm som har tykkere og mer klumpete kropp.
Buorm kan også være helt sorte (melanistiske), da mangler de lyse nakkeflekkene. På Sørlandet er det ikke uvanlig med helt sorte buorm. De voksne individene kan få svakere nakkeflekker med årene, og kan etter hvert bli tilnærmet sorte.
Buorm har få, men store skjell på hodet/issen, i motsetning til hoggorm som har mange, små isseskjell.
Fargen på ryggen er vanligvis grå til sort, og kan bli grønlig. Det er ofte små, sorte prikker på ryggen, slik som buormen på bildet til høyre har.
Buormen har rund pupill.
Vår raskeste slange er en vannslange!
Buormen er vår raskeste slange. Hvis du ser en slange som forsvinner med lynets hastighet og kaster seg ut i vannet, da er det en buorm. Buormene er gode til å dykke og svømme under vann. De fanger og spiser små fisk, padder, frosk og salamandre. Buorm tilhører slangegruppen «vannsnoker».
Får blå øyne i hamskiftet
Alle våre slanger skifter ham (skinn/hud) to ganger hver sommer. Slanger som finner mye mat kan vokse ekstra fort, disse kan skifte ham oftere. Unge voksne kan skifte ham hyppigere enn eldre individer.
Når slangen skifter ham dannes det ny hud under den gamle huden. Noen dager før den gamle huden skal dras av, dannes det et væskelag mellom de to hudlagene. Væskelaget mellom hudlagene på øyet gjør at øyet blir blått eller «blakket». Når øyet er blakket har slangene dårlig syn.
Spiller død
Siden buormer er så raske, rømmer de lett unna farer. Men hvis de ikke kommer unna, har de en veldig spesiell forsvars-adferd: å spille død. Dette fenomenet kalles «death fainting».
Når buorm spiller død, prøver den å se ut som et kadaver. Ikke nok med det, den prøver også å lukte som et kadaver! Fra kloakken skiller den ut en væske som lukter råttent dødt dyr – skikkelig vond lukt!
Buormen legger seg på ryggen med buken i været, åpner munnen og rekker tungen ut. Slik kan den ligge stille lenge, til den mener at faren er over.
Hvis buormen ikke spiller død, så har den andre måter å virke mer fryktinngytende på. Den kan spile ut nakken på hver side, og frese.
Paring i «Mating Ball»
Buormene kommer senere ut om våren enn hoggorm. På Sørlandet kommer de oftest ut i april ved en normal vår. Begge kjønn dukker opp fra vinterdvalen samtidig, og de starter parringstiden nesten med en gang.
Noe som er spesielt hos buormen, er at mange hanner kan forsøke å pare seg med en hunn samtidig. Det kan være 10 små hanner som åler seg rundt en stor hunn, til det ser ut som en stor klump av slanger. Dette fenomenet kaller vi en «Mating Ball».
Buormer liker ikke å pare seg når det er kaldt og skyet gufsevær. Men når sola varmer, kan det yre av buormer i «mating balls» i april og mai.
Selv om buormer normalt er svært sky dyr, som stikker av så snart du nærmer deg, så er ikke hannene så sky når de har en brunstig hunnbuorm foran seg. Da kan hannene slikke deg på fingeren hvis du forsiktig stikker hånden bort til dem!
Buorm legger egg
Buorm er den eneste av våre slangearter som legger egg. Eggene har ikke hardt skall som fugle-egg, men et læraktig skall, mykere skall.
Eggene legges i slutten av juni-juli på steder med god varme. Det kan være i røsslyngtuer på soleksponerte steder, i steinsprekker, i gjødselsdynger eller i tanghauger i vannkanten.
De legger 10-20 egg. De store hunnene legger flere egg enn de små og unge hunnene. Eggene bruker en måned på å klekke. Ungene skjærer åpning i eggeskallet med en eggtann som de mister en stund etter klekking. Ofte lager de flere snitt i eggeskallet.
Pianotangenter på magen
Buormen har et veldig spesielt mønster på buken (magen). Mens hoggorm har ensfarget sort buk, og slettsnok har orange-gul til mørkegrå buk, har buormen sorte og hvite «pianotangenter» på buken.
De sorte og hvite feltene forandrer seg ikke gjennom livet, og hvert individ har ulikt mønster. Derfor kan man ta bilde av buksiden til buorm for å gjenkjenne individene. For eksempel kan man ta bilde av de første 20 cm av buken etter kloakkåpningen, for å lage et system for gjenkjenning.
Tekst og foto: Beate Strøm Johansen