Feltspat – Råstoff for porselen og kunstige tenner
Feltspat er den i særklasse vanligste mineralgruppen i jordskorpa. De er aluminiumsilikater som i hovedsak deles inn i alkalifeltspat og plagioklas. Alkalifeltspat kan enten være rik på kalium (kalifeltspat) eller natrium (natronfeltspat), mens plagioklas danner en sammenhengende kjemisk rekke fra natriumrik (albitt) til kalsiumrik (anortitt) feltspat. De vanligste kalifeltspatene er mikroklin og ortoklas. Natronfeltspat er det samme som albitt. Dette mineralet kan altså regnes til begge hovedgruppene av feltspat. Alkalifeltspat er vanligst i lyse bergarter som granitter og gneiser, som man finner mye av i det prekambriske grunnfjellet i Sør-Norge, mens kalsiumrik plagioklas er vanligst i bergarter som anortositt og gabbro, og kan også forekomme i bergarter fra mantelen (peridotitt).
På Agder er det særlig pegmatitter med store krystaller av mikroklin som har gitt grunnlag for omfattende gruvedrift. Den første feltspatgruva var Narestø ved Arendal som ble åpnet i 1792. Den største gruva som har vært i drift på Agder er Lie-gruva i Evje. I perioden 1956-1995 ble det produsert ca. 150 000 tonn feltspat her. På Iveland var Ertveit den største gruva. I Kristiansand er Sømsgruva den mest kjente. Den siste gruva hvor det var større drift var Glamsland ved Lillesand (1968-2011). Feltspaten fra Agder ble stort sett eksportert, bl.a. til Tyskland, og kalifeltspat ble brukt til porselen, mens albitt egnet seg bedre til glassproduksjon. Både albitt og kalifeltspat har senere blitt brukt til fremstilling av kunstige tenner. I tannporselen brukes en større andel feltspat (60-80%) enn i porselen som har andre anvendelser.