Grindhval
Det finnes to arter grindhval: langfinnet og kortfinnet. Det er den langfinnede grindhvalen (Globicephala melas) som holder til i Nordatlanteren. Grindhvalen er en stor delfin som lever både langs kysten og i åpent hav. I Norge er det særlig om sommeren man kan observere grindhval, og den er vanligst fra Vestlandet og nord til de sørligste delene av Svalbard. Det forekommer også sporadiske observasjoner av grindhval i Agder, og det hender at et og annet individ strander her. Dette var tilfelle for grindhvalen du ser skjelettet av her: den 4,45 m lange grindhvalhunnen ble funnet strandet på Tromøy i Arendal høsten 2019. Naturmuseets zoologer ble tilkalt for å undersøke om det var plast i magen på hvalen – noe det ikke var. Dødsårsaken er ikke kjent.
Grindhvalen er svart eller mørkegrå med et lysere område bak ryggfinnen og på brystet. Kroppen er kraftig, og den skiller seg fra andre delfiner med sitt runde hode og tydelige melon/fettpukkel. Melonen er et viktig organ for kommunikasjon og ekkolokalisering. Man finner det i pannen hos alle tannhvaler, og den består av en masse av hovedsakelig fettvev. Grindhvalen kjennes ellers lett igjen på de lange brystfinnene, som er så lange som 20% av kroppslengden. Vanlig kroppslengde for voksne individer er mellom 4 og 6 meter, og hannene er større enn hunnene. De kan leve til de er 45-60 år gamle.
Favorittbyttedyret til grindhvalen er blekksprut, og grindhvalens vandringer er knyttet til hvor dette byttedyret oppholder seg. Grindhvalen kan også spise små fisk, som blåkveite, makrell, sild og torsk. De fleste dykkene grindhvalen gjør er ikke dypere enn 20-30 meter, men den er vist å kunne dykke ned til hele 1000 m. Den dykker vanligvis ikke lenger enn få minutter om gangen, og selv de dypeste dykkene varer som regel kortere enn 20 minutter.
Grindhvalen er en sosial art som lever i familiegrupper på et titalls til noen hundre individer. Den sosiale adferden er sannsynligvis medvirkende til at grindhvalen er blant de artene som oftest rapporteres i massestrandinger. Det er ellers ikke kjent om dette er naturlig adferd, eller om strandingene kan knyttes til menneskelig aktivitet.
Dessverre er grindhvalen, sammen med spekkhoggeren, blant de mest forurensede artene i verden – i spekk, kjøtt, lever og nyrer finnes både tungmetaller, insektmidler (DDT), industrikjemikalier (PCB) og bromerte flammehemmere (PBDE). Dette kan gi konsekvenser i form av økt kalvedødelighet, redusert immunforsvar, hormonforstyrrelser, endringer i forplantningsevne og skadelige vevsforandringer i nyrer og lever. I tillegg hender det at grindhval tas som bifangst i fiskerier, eller at de setter seg fast og dør i forlatte fiskeredskaper. Grindhvalen er fredet i Norge, og den er vurdert som Livskraftig (LC) på den norske rødlista.
